En dag i 1989 ble noen rester av brunt ullstoff hentet ut av mørket på loftet i Trondenes kirke. I kirketaket var stoffet brukt som skarsi -tetningsmateriale i bordskjøtene i taktroa. Nærmere studier viste at det dreier seg om 100 m² vadmelstoff laget for 600-700 år siden.

Både Gulatingsloven og Magnus Lagabøters landslov pålegger folket å oppbevare seil og utstyr til leidangskipene i kirkene. Ordningen med leidangskip var et forsvarssystem som var levende i Nord-Norge helt fram til 1700 -tallet. Vestveggen på Trondenes kirke viser åpninger i loftshøyde som kan knyttes til inn og utlastning av et seil.

Håndverksregisteret ved De Sandvigske Samlinger hadde på begynnelsen av 1990 tallet et program som gikk på byggeteknikk. Ved et rent tilfelle fant to av medarbeiderne ullstoffet da de undersøkte takverket i Trondenes kirke i 1989. Taket i Trondenes kirke et sulagt bordtak. Senere er det tekket med takstein, men under ligger det opprinnelige taket intakt. I endeskjøtene av bordene ligger ullstoffet i en blanding av leire og tjære.

Da det viste seg at stoffet stammet fra et ullseil var spenningen stor om dette kunne være det dårlige seilet Asbjørn Selsbane fikk av Tore Sel etter at han hadde tatt Asbjørns gode seil ! Imidlertid kunne karbon 14 dateringene avkrefte en slik teori. Flere dateringer ble foretatt og de samlet seg rundt 1390-1400 e.Kr.

Ullstoffet ble tidlig tolket som et seil, og ut fra skjæringen på stoffet mot sømmene er det klart at det ikke har vært rektangulært. Trondenes-seilet representerer restene av en svært gammel tradisjon. Basert på gammel kunnskap fra Shetland, Færøyene og kystnorge ble seilet rekonstruert av Amy Lightfoot. To seil ble laget, et til tendringen "Sara Kjerstine" og et til Skudelev 3 kopien "Sif Ege". Ulla ble tatt fra utegangar-sau og den videre prosessen fram mot ferdig seil ble gjort på tradisjonelt vis.